To the Reaching Out (Reviews) Table of Contents
VG Nett - album review
Dagbladet
- album review
Aftenposten -
album review
Dagsavisen
- album review
Adressa - album review
Nettavisen - "12 new years for Bush?"
Fredrikstad Blad - "Music for
headphones"
Panorama - "A Bush to Trust"
To
the Reaching Out (Reviews) Table of Contents
VG Nett
by Kikka Krog
November 8, 2005
A captivating and audacious comeback
After twelve years Kate Bush daringly returns with a complex and concept-based double-album....A lovely and stately impressive comeback from a mainly genuine circus performer.
(Original Norwegian)
Et fortryllende og dristig comeback.
Etter tolv års «taushet» vender legendariske Kate Bush dristig nok tilbake med et komplekst og konseptbasert dobbeltalbum.
Heldigvis er «Aerial» et bevis på at Bush ikke trenger å flyte på sitt gode navn og rykte. På CD 1 fortryller hun de mest daglidagse sysler til lidenkapsfull poesi, som i den vakre pianodrevne balladen «Mrs. Bartolozzi». CD 2 er et slags musikalsk epos i ni deler, der vi følger en kveld og natt fra solnedgang til soloppgang, en atmosfærisk reise med fuglekvitter, praktfulle strykerarrangementer og drømmende stemninger.
Et lekkert og verdig comeback fra en av musikkhistoriens mest originale artister.
Long live Bush!
Dagbladet
by Sigrid Hvidsten
November 8, 2005
Bright, eccentric and sensual virgin-brothel pop-vocalist? Ah,
she be bound to feel inspired by Kate Bush. It is twelve years since the last
time we heard Kate, during which she has become a mother to Bertie. Before, she
was dramatic and challenging, now she is as soft as creamcake and newly-baked
biscuits. The disc is divided under two headings 'A Sea of Honey' and 'A Sky of
Honey'. 'A Sea of Honey' is the Kate we know best. On the hypnotic 'King of the
Mountain' she builds up slowly, but certainly ups the melody. Other songs are
everyday - and female. Pianoballad 'Mrs Bartolozzi', for example, has a refrain
"Washing Machine, Washing Machine" and ends with an all but musical mess "Sloshy
Sloshy sloshy sloshy get that dirty shirt clean". It is easy to comprehend what
Kate has been up to the last 12 years.
'A Sky of Honey' begins and ends with birdsong. It is an easy, all but ambient
album and in 'Sunset' she slings in a bit of Latin rhythm, as if the roof is
lifting her. A paternal colleague said the other day "I always become a bit
afraid when Kate Bush releases an album. Thinking about it as absolute hell."
Well, as Kate Savage said, "It was never anything to be afraid of, but do I not
allow a candle to stand just for safety's sake?"
(Original Norwegian)
Lenge leve Bush!
Kate Bushs første album på tolv år er en nydelig og utfordrende hyllest til kjøkkenbenk og fuglekvitter.
CD: Helt siden Kate Bush debuterte med singelen «Wuthering Heights» i 1977,
har hun operert i popmusikkens grisgrendte utkantstrøk.
Ett intervju
Musikken hennes er like selvstendig som dama er folkesky - Kate gjør bare ett
(1) intervju i forbindelse med «Aerial» - og derfor er hun en av de kvinnelige
popartistene som har inspirert yngre generasjoner mest.
Unik stil
Nå har selvfølgelig Patti Smith, Joni Mitchell og Madonna også hatt enorm
nedslagskraft, men Kate Bush-stilen er så unik at man kan spotte en «Running Up
That Hill»-referanse på flere mils avstand. Intelligent, eksentrisk og sensuell
ungpike-/furie-/jomfru-/hore-vokalpop ? Ah, hun må være inspirert av Kate Bush.
Eller hva sier dere, Anja Garbarek, Goldfrapp, Bjørk, Bertine Zetlitz og Tori
Amos?
12 år siden sist
Det er tolv år siden sist vi hørte fra Kate, og i mellomtida har hun blitt mor
til sønnen Bertie. Der hun før kunne være skarp, dramatisk og utfordrende, har
hun nå blitt myk som kremkakao og nybakte småkaker.
Det vil si, hun er fortsatt utfordrende, bare på en annen måte enn før. «Aerial» er blitt et luftig og åpent dobbeltalbum, fylt med porøst lekne melodistrukturer. Skiva er delt i to under titlene «A Sea of Honey» og «A Sky of Honey», og selv om de deler Kates avanserte låtskriverkunst og akrobatiske stemme, har de begge selvstendige personligheter.
«A Sea of Honey» er Kate slik vi kjenner henne best, den består av sju
uforutsigbare og selvutleverende poplåter.
Elvis-hyllest
På den hypnotiske Elvis-hyllesten «King of The Mountain» bygger hun sakte, men
sikkert opp melodilinjene, vrir og vrenger på dem, og akkurat da du trodde du
hadde fått grep om låta, slenger hun inn de karakteristiske åttitallsgitarene.
Det gir den faktisk et snev av «Wuthering Heights». Resten av plata dreier seg
rundt hverdags- og kvinneliv. Den tøyvaskende pianoballaden «Mrs. Bartolozzi»
har for eksempel et sentrifugisk refreng med ordene «Washing Machine, Washing
Machine» , og avslutter med et nesten musikalmessende «Sloshy Sloshy sloshy
sloshy/get that dirty shirt clean» . Det er lett å skjønne hva Kate har holdt på
med de siste tolv åra. På «A Sky of Honey» har hun derimot løftet lydbildet fra
kjøkkenbenken og opp i skyene. Skiva, som er en suite bestående av ni spor, både
begynner og avslutter med fuglekvitter.
Sakralt
En rolig, nesten sakral stemning preger albumet, og da hun på «Sunset» slenger
inn litt latinrytmer, er det som om taket løfter seg. Det er som en kollega sa
her om dagen: «jeg blir alltid bittelitt redd når Kate Bush slipper et nytt
album. Tenk om det er helt forferdelig?».
Vel, som den moderlige Kate ville sagt: «så så, det var slett ikke noe å være redd for, men skal jeg la lyset stå på bare for sikkerhets skyld?».
Aerial Kate Bush lands
Aftenposten
by Asbjørn Bakke
November 8, 2005
The High Priestess of mystical pop-music is back with a double-cd
after 12 years. Kate Bush grasped full control of her own music. She was only 19
when she swept to the top of the charts in 1978 with 'Wuthering Heights". After
only setting the wheels in motion she was in no hurry to dance further. She has
not toured since 1979. Three years later she took full control of
production......She opened doors. Women like PJ Harvey, Bjork, Madonna, Tori
Amos, and Alanis Morrissette were inspired by Kate Bush. It was Kate Bush
getting all the gale women down from the ceiling and into the charts. The girl
with the helium voice is now 47. In the ten years away, the public have waited
impatiently for fresh music. She has disregarded the pressure and created music
in peace and calm.
She has been so self-critical that she has taken 12 years over her new
album....it is arduous to get good reviews. Calm but intense piano anger such as
'A Coral Room' and 'Mrs Bartolozzi' (there Bush getting the word 'washing
mashine' to represent all the world's affliction). It is obviously difficult to
say after a few day's listening, but few performers see as clearly and loudly as
Kate Bush. Singing about a missed mother and a housewife. Singing at son Bertie.
Also a couple of men getting her. Hit single 'King of the Mountain', her
greatest for 20 years, is about the riddle of Elvis. 'Pi' is a sweet description
of a nerd. "Sky of Honey" makes use of birds as a metaphor. It may be archaic
and a little I-tunes affable but blends beautifully with the dreamy 'Somewhere
Set On Between'. Most songs have a low, jazzy feel. She effectively nullifies
tags like 'pop' and 'rock'. Kate Bush continues to make music absolutely on her
own terms. She is a stark contrast to Madonna.
(Original Norwegian)
Luftig Kate Bush lander
Popmystikkens kvinnelige yppersteprest er tilbake på dobbel-CD etter 12 år.
Kate Bush tok full kontroll over egen musikk på en tid da platebransjen fortsatt var uforberedt på at popjenter kunne ta seg til rette på den måten. Hun var bare 19 år da hun feide inn på toppen av hitlistene i 1978 med debutsinglen, den overraskende, oppskrudde og overveldende "Wuthering Heights".
Etter bare en turné bestemte hun seg for ikke lenger å danse etter
bransjereglene. Hun har ikke holdt én konsert siden 1979. Tre år senere hadde
hun full produksjonskontroll, og eksperimenterte seg ut av hitlistene med
evigmystiske "The Dreaming".
Hun kom seg snart tilbake dit, men Kate Bush har siden markert seg som en
eksentrisk og egenrådig artist. Hun åpnet dører.
Jenter som PJ Harvey, Björk, Madonna, Tori Amos og Alanis Morrissette er
kanskje ikke direkte inspirert av Kate Bush. Men, som det sto i The Observer
nylig: "Det var Kate Bush som fikk alle de gale kvinnene ned fra loftet og inn
på hitlistene."
Jenta med heliumstemmen er nå 47 år. I over ti år har hun holdt seg unna offentligheten, som utålmodig har ventet på forklaring og ny musikk. Forfatteren John Mendelssohn har til og med gitt ut en roman som heter "Waiting for Kate Bush". Hun har ignorert presset fra plateselskapet og skapt musikk i fred og ro.
Hun er blitt så selvkritisk at hun har brukt 12 år på sitt nye album, og
kanskje det tar like lang tid å komme til bunns i det også. Ikke fordi det er
preget av slik nitid "lag på lag"-lyd som preget hennes musikk på 1980-tallet.
Men fordi melodiene og tekstene åpner så mange skuffer at det er vanskelig å få
oversikt over innholdet.
Rolige, men intense pianosanger som "A Coral Room" og "Mrs. Bartolozzi" (der
Bush får ordet vaskemaskin til å romme all verdens sorg) høres ut som sanger for
evigheten. Det er selvsagt håpløst å si slikt etter noen dagers lytting, men det
føles i hvert fall sånn.
Få artister har så klart og sterkt kvinneperspektiv som Kate Bush. Sangene ovenfor skildrer henholdsvis tapet av moren og et tomt husmorliv. Sangen til sønnen Bertie er så direkte i sin morskjærlighet at den blir universell. Joan Of Arc hyldes i "Joanni".
Også et par menn får sitt. Singlehiten "King Of The Mountain", hennes største
på 20 år, handler om gåten Elvis. Mens "Pi" er en søt skildring av en mattenerd.
Albumet er ikke fordelt på to CD'er fordi det er for langt for én, men fordi
Kate Bush mener det fungerer best slik. Første del består av frittstående sanger,
mens andre del er et konsept. På "A Sky Of Honey" bruker hun fugler som metafor.
Det er kanskje gammeldags og lite iTunes-vennlig, men likefullt et blendende
vakkert verk med drømmeaktige "Somewhere In Between" som det aller nydeligste
partiet.
De fleste låtene har en dempet, nærmest jazzete stemming. "Aerial" er hennes desidert mest avslappede og saktegående album. Hun nuller effektivt merkelapper som "pop" og "rock".
Kate Bush lager fortsatt musikk helt og holdent på egne premisser. Hun er den rake motsetningen til Madonna, en annen aktuell sterk ledekvinne i denne bransjen, og skjeler overhodet ikke til hva som er tidsriktig. For Kate Bush holder det å være Kate Bush.
Finally Back!
Dagsavisen
by Geir Rakvaag
November 8, 2005
(5 stars out of 6)
Awaiting repair time. Kate Bush, with us for the first time in 12 years, follows up 'The Red Shoes' with 'Aerial', an outmoded double album crowded with big ambitions. This is divided into two: 'A Sea of Honey', now and then unique. 'A Sky of Honey' is an adjoining suite in nine fragments. Pop history demonstrates the fact that her simplest ideas are often her best. 'A Sky of Honey' is a glamorous exploration of what she herself calls semi-classical trends, complete with birds, whispering children, along with good psychedelic pop. It is mainly appealing with its beautiful poetry, languishing melodies and the voice of Kate Bush. A little masterpiece. 'A Sea of Honey' isn't so unique all the way through, although her lyrics are bizarre enough. 'King of the Mountain' is an original song about Elvis. Soon after she comes to praise her son in 'Bertie', not a pop-song subject it is easy to get away with, as a rule. It is said, however, that a few are able to sing the phone directory in an absorbing fashion. In 'Pi' Kate Bush sings the mathematical formula to over one hundred decimal places, whilst others would round the number down to 3. Mrs Bartolozzi puts clothes in a new washing machine, a wet erotic séance in this lady's world. As good luck would have it, Kate Bush has not needed to hire in continental dance musicians in a convulsive attempt to be hip. Instead she associates with an extraordinary list of ancient gentlemen, like Gary Brooker on organ, Eberhard Weber on bass, Pete Erskine on drums - and Rolf Harris on didgeridoo! That they are absolutely artless is no matter - these names seize relations with calm - they play beautifully and tart up, never dominating her personality. Because here the master is Kate Bush, her brave melodies and peculiar stories.
Endelig tilbake
Ventetiden er over. Kate Bush er med oss for første gang på 12 år, med en lenge etterlengtet oppfølger til strålende «The Red Shoes» fra 1993. «Aerial» er en hyllest til det gode, gammeldagse dobbeltalbumet fullt av store ambisjoner. Dette eksemplaret av arten er delt i to: «A Sea Of Honey» er sju enkeltstående, noen ganger enestående, poplåter. «A Sky Of Honey» er en sammenhengende suite i ni deler.
Pophistorisk viser det seg ofte at de enkleste ideene holder seg best, men her er det mest sannsynlig at det storslåtte konseptet «A Sky Of Honey» er det man vil vende tilbake til. En forførende utforskning av det hun selv kaller sine semiklassiske tendenser, komplett med fuglekvitring, hviskende barn og alt som hører med i god psykedelisk pop. Plata høres ut som en lang, fredelig lykkestund, med vakker poesi, nydelige melodier og stemmen til Kate Bush i sin mest tiltalende form. Et lite mesterverk.
Poplåtene på «A Sea Of Honey» er ikke fullt så unike hele veien, selv om temavalgene i tekstene hennes er underlige nok. Åpningen «King Of The Mountain» er noe så lite originalt som en sang til Elvis. Snart etter kommer en lovsang til sønnen hennes i «Bertie», heller ikke et emne popsangere vanligvis slipper lett unna med. Det heter seg imidlertid at noen kan synge telefonkatalogen og gjøre den spennende. I «Pi» synger Kate Bush det matematiske begrepet av samme navn med over hundre desimaler, og klarer å gjøre det riktig så godt for en anmelder som ellers mener at pi for alle praktiske formål kan avrundes til 3. «Mrs. Bartolozzi» handler om å vaske klær i en ny maskin, en våt erotisk seanse i denne damens verden. Jo da, Kate Bush forsvarer fortsatt begrepet «eksentrisk», selv om musikken hennes sjelden høres rar ut denne gangen.
Midt oppe i førtiårene har heldigvis ikke Kate Bush hatt behov for å leie inn kontinentale dansemusikere i et krampaktig forsøk på å «følge med». I stedet har hun assosiert seg med en ekstraordinær liga av gamle gentlemen, som Gary Brooker på orgel, Eberhard Weber på bass, Pete Erskine på trommer og – Rolf Harris på digeridoo! De som har et helt naturlig ikke-forhold til disse navnene kan ta det helt med ro – de spiller pent og pyntelig, og dominerer aldri lydbildet med sine personligheter.
Her hersker nemlig Kate Bush, hennes stemme, hennes vidunderlige melodier og eiendommelige tekster.
The worlds best Bush
Adressa
by Terje Eidsvåg
November 8, 2005
....her previous album 'The Red Shoes' was amid her worst. Many of us believed she stayed in Hell. Till now. 'Aerial' is a double album. The fact is that Bush deserves respect in a masculine industry where she was frequently called by the name 'British weirdo". The fact is that Bush can be compared with such performers as Roy Harper, Bert Jansch, Robyn Hitchcock and Kevin Ayers in that she makes music that has bumper inspiration. She differs from them in that she makes deeply personal, peerless and eccentric music for a large audience. Both discs have an organic, acoustic feel along with a simplicity trying to get this to sound like her timeless debut. The first side 'A Sea of Honey' is mainly conventional. Seven compelling individual songs, with mysterious single 'King of the Mountain' sounding better and better. She's at her best singing about 3.14 and a foam sensual song about a washing machine. On the other side 'A Sky of Honey', as the title intimates an aerial creation has nine parts lovely up against each other. This disc is compelling evidence that Kate Bush has not lost her ability to brew fascinating and beautiful music, although she has closed a lot of the world out. One of pop's greatest original artists of the past 30 years. Highlights: 'King of the Mountain' and 'An Architect's Dream'.
(Original Norwegian)
Verdens beste Bush
Ikke siden hun var verdens mest berømte Bush har den eksentriske dama fra England laget bedre plate.
Når artister som laget to album i året i starten på karrieren etter hvert lar det gå 12 år mellom utgivelser av nytt materiale, er det sjelden noe godt tegn. Kate Bush slo gjennom som popverdens mest begavede tenåring med «Wuthering Heights» i 1977 . Hun laget et av 80-tallets beste album med «Hounds Of Love» i 1985. Siden har hun inspirert et utall nye artister, men bare gitt ut to album selv. Av dem er det bare «The Sensual World» (1989) som er noe å samle på. Hennes forrige album, «The Red Shoes» (1993) er blant hennes svakeste. Noen av oss trodde hun var på hell. Inntil nå.
«Aerial» er et dobbeltalbum. Det gjør at Bush fortjener plass blant den
ellers så maskuline forsamlingen av artister som ofte kalles «britiske
eksentrikere». Med det menes særpregede artister med et uttrykk som minner om få
andre, samt en tematikk og væremåte som gjør at de framstår som noe helt for seg
selv. Det Bush har til felles med artister som Mark Hollis, Roy Harper, Bert
Jansch, Robyn Hitchcock og Kevin Ayers er at hun lager musikk som har stor
inspirasjonskraft på andre artister. Hun skiller seg fra dem ved at hun lager
dypt personlig, uforlignelig og eksentrisk musikk for et stort publikum. Disse
to platene, som hver er på gammeldags lp-lengde, har en enkel melodisk kraft,
men samtidig mystikk og kompleksitet.
Begge platene har et organisk, akustisk basert lydbilde med en luftig enkelhet som får dette til å låte som hennes mest tidløse plate siden debuten. Den første plata, med undertittelen «A Sea Of Honey» er den mest konvensjonelle. Syv sanger i mektig helhet, med den mystiske singelen «King Of The Mountain» som stadig bedre anslag. Her er dessuten den beste sangen om 3,14 og en skummel sensuell sang om vaskemaskin.
Den andre plata, «A Sky of Honey», er som tittelen antyder et luftig, søtt verk, med ni sanger som spiller lekkert opp mot hverandre. Til sammen står platene som en mektig bevis på at Kate Bush ikke har mistet evnen til å lage personlig, fascinerende og vakker musikk, selv om hun har stengt mye av verden ute. Det er sanger her som låter som om de siste 15 årene ikke har foregått. Det gjør ikke mye når resultatet er så inspirert, ambisiøst og mektig, fra en av popmusikkens største originaler de siste 30 årene.
12 new years for Bush?
Nettavisen
by Martin Thronsen
November 8, 2005
(5 stars out of 6)
Silly headline, well. But it has been 12 years since KB released
her last album, so it must be ok to ask. Anyway, she has brought us a quite
beautiful album.
KB is, as some other artists, in the privileged situation that she is her own
reference. And this she has been thanks to her very original, one of a kind,
expression ever since her debut as a 19-year old in 1978.
KB that almost has patented the descriptions ethereal, sensual, theatrical,
complex and epic gives us just what we expected after a 12 year hiatus: A huge
block of strong tunes that gives us more of the characteristic signature
soundscape we know so well.
Aerial, her 8th ordinary album is split on two disks: "A Sea of Honey" and "A
Sky of Honey" on 38 and 42 minutes.
It could have been fitted on one disk, but that was not what she wanted. She has
like many of her generation a nostalgic view on the double album.
My favourite is disc number two, which is the one where the songs are connected
with a red thread in opposition to the first who is more uneven but also more
marked by highlights.
Aerial is no classic in rock history, and not the natural place to start a deep
dive into the Bush- catalogue by new listeners. "The Kick Inside", "The
Dreaming" and "Hounds of Love" still shines stronger.
But Aerial is stronger than its 12 year predecessor, and stands out as a
beautiful and fascinating Bush-album that is filled with dramatic melancholy and
musical spirituality.
We got what we hoped for, and should be satisfied with that.
Translation courtesy Gwarjar
(Original Norwegian)
12 nye år for Bush?
Lureoverskrift, greit nok. Men det har gått 12 år siden Kate Bush ga ut sitt forrige album, så det må være lov å spørre. Uansett har hun her klemt til med en ganske nydelig dobbel-CD.
Kate Bush er, som enkelte andre artister, i den priviligerte situasjon at hun er sin egen refereanse. Og det har hun, takket være sit særdeles egenartede uttrykk - vært helt siden hun platedebuterte som nittenåring i 1978.
Kate Bush, som nærmest har klippekort (ja, nærmest patent) på beskrivelser som «eterisk», «sensuell», «teatralsk», «kompleks» og «episk», gir oss her akkurat det vi forventer oss etter tolv års fravær: Et stort knippe sterke låter som gir oss mer av det karakteristiske, signaturpregede Bush-lydlandskapene vi kjenner så godt.
«Aerial», hennes åttende ordinære album, har hun altså delt inn i to: «A Sea of Honey» og «A Sky of Honey», på henholdsvis 38 og 42 minutter.
Ergo kunne den gode Bush strengt tatt fått plass til begge platene på én og samme CD, men det ville hun ikke. Kate Bush har nemlig, som så mange i sin generasjon, et helt spesielt og ikke så rent lite nostalgisk forhold til dobbeltalbumet.
Selv holder jeg en knapp på disk nummer to, «A Sky of Honey», som er den av de to der låtene knyttes løst sammen av enkelte elementer som danner en slags rød tråd og som låter mest helhetlig, i motsetning til den første disken, som er mer ujevn, men dermed også mer preget av høydepunkter.
«Aerial» er ingen klassiker i rockhistorien, og heller ikke noe naturlig sted å begynne et dypdykk i Bush-katalogen for ferske lyttere. Klassikere som debuten «The Kick Inside», «The Dreaming» og «Hounds Of Love» skinner fortsatt sterkere.
Men «Aerial» er likevel klart sterkere enn sin nå tolv år gamle forgjenger, «The Red Shoes», og står uten tvil frem som nok et vakkert og fascinerende Bush-album som boltrer seg i vellydende dramatisk melankoli og musikalsk spiritualitet. Vi har fått det vi håpet på, og det bør vi være godt fornøyde med.
Music for Headphones
Fredrikstad Blad
by Ole-Morten Vestby
November 15, 2005
(4 stars out of 6)
Excerpt:
"The comeback gives what was wanted, and is a pleasure for everyone who wants to use extended time to listen into a unique sonic world."
Translation courtesy Gwarjar
(Original Norwegian)
Musikk for hodetelefoner
"Aerial" er Kate Bush' åttende album, det første på tolv år.
At hun har tenkt mye musikk siden 1993s "Red Shoes", er comebacket et bevis på. Kate Bush har mye på hjertet, så mye at hun trenger to cd-er for å få det ut.
Cd 1 er en samling enkeltlåter med mye melodisk pop og rock i seg.Cd 2 er en konseptuell suite i ni deler som følger rammen av døgnets ulike stemninger, med tilbakevendende fuglekvitring og naturlyder.
Kate Bush låter fortsatt bare slik Kate Bush gjør. Rockelåter følger pianoballader og klassiske stykker. Låtene har uvanlig oppbygning, melodiene er underlige og vakre, tekstene er poetiske, og lydbildet er fullt av produksjonsdetaljer.
På mange måter fungerer det sammenvevde eposet på cd 2 bedre enn de litt for ulike låtene på cd 1. Comebacket innfrir på alle måter for fansen, og er til glede for alle som liker å bruke god tid på å lytte seg inn i en unik sonisk verden.
A Bush to Trust
Panorama
by Paul A. Nordal
November 13, 2005
(5 stars out of 6)
Excerpt:
She is not the most productive , but when she returns with this
almost classic double album Aerial after 12 years of hiding, the most hardheaded
of us can forgive her.
She delivers the goods like she's always done. It is in that sense an
archetypical release by this British super-talent, but it contributes strongly
to keep up her status as one of the most important ever female deliverers of
elegant pop.
That Kate is still the original, and the source to an ocean of younger
artists that she has inspired over the years is beyond doubt. With Aerial, her
8th studio album she passes by all her descendants and put herself back on the
top of the throne.
The album also scores on the bottom solid song material that is all but
coincidentally put together.
After 12 years we have to be allowed to have expectations to an artist of her
caliber. Fortunately, Kate Bush fulfils it by a long shot, for Aerial is a very
even release consisting of exquisite pop songs.
Translation courtesy Gwarjar
(Original Norwegian)
Fryktelig produktiv er hun ikke, men når Kate Bush returnerer med det nesten
klassiske dobbeltalbumet Aerial etter tolv år i skjul, kan den mest hardbarkede
blant oss tilgi henne.
Aerial er altså Kate Bush sitt første album siden The Red Shoes fra 1993. Og før
den utgivelsen brukte hun fire år fra Hounds Of Love dukket opp i 1985 til The
Sensual World i 1989. Altså intet mindre enn fire utgivelser på tyve år.
Når det er sagt, er det med et lettelsens sukk vi kan konstantere at Kate Bush er tilbake i storslag. Aerial føyer seg pent inn i rekken av utgivelser med klassisk Bush-pop, slik bare hun kan gjøre det.
Med sin - som tittelen antyder - svevende popmusikk, båret av damas umiskjennelige stemme, byr hun denne gangen på avbalanserte låter som i stor grad preges av lavmælte og nakne toner, krydret med rytmiske krumspring her og der. Det hele varieres fra en barokk atmosfære i låten Bertie, via vaskemaskin-oden(!) Mrs. Bartolozzi, til langt mer lekende rytmiske utskeielser i spor som How To Be Invisible, Somewhere In Between og smekre Nocturn.
Første singel ut, King Of The Mountain, en slags hyllest til Elvis Presley, har æren av å åpne dette relativt store verket fra Bush. Aerial er for øvrig inndelt i to underkategorier; henholdsvis A Sea Of Honey og A Sky Of Honey. Altså et hav og en himmel av honning (hva enn det måtte bety). Sistnevnte bærer mer preg av rytmer og lek enn den første, som er mer nakent bygget opp. Men hele tiden er musikken pakket inn i et luftig teppe somm kler Kates låter som hånd i hanske.
Uavhengig av den litt mystiske inndelingen leverer Kate Bush varene, slik hun alltid har gjort det. Platen er sånn sett en erketypisk utgivelse signert dette britiske supertalentet, men bidrar sterkt til å opprettholde hennes status som en av tidenes viktigste kvinnelige leverandører av elegant popmusikk. At Kate fremdeles er originalen og en kilde til et hav av yngre utøvere som hun har inspirert opp gjennom årene, er hevet over enhver tvil. Med Aerial, hennes åttende studioalbum totalt, på CV-en parkerer hun sine etterkommere, og setter seg selv tilbake på toppen av den tronen.
Albumet scorer ellers høyt på et bunnsolid låtmateriale som er alt annet enn tilfeldig sammensatt. Mange av bidragene er forholdsvis lange, episke små verk, men hvor låtene er mer tilgjengelige enn på mange år. Forholdsvis fjern fra en plate som 1982s The Dreaming altså, men som ligger nærmere Hounds Of love i både form og innhold.
Etter tolv år må vi ha lov til å stille forventninger til en artist av dette
kaliberet. Kate Bush innfrir heldigvis så det holder, for Aerial er en ellers
svært jevn utvivelse bestående av utsøkte poplåter. Hun har for øvrig selv
produsent albumet, i tråd med at hun har styringen med det meste her.
Note: We are aware the translations are not perfect. Native Norwegian speakers are welcome to mail improved translations to gaffa_web at yahoo.com
"The pull and the push of it all..." - Kate Bush
Reaching Out
is a
Marvick - Hill
Willker -
Mapes
Fitzgerald-Morris
Grepel - Love-Hounds
Presentation